To stolper på 3-5m (lengden er usikker) var reist i en viss avstand fra hytta. I toppen var det hull som man tredde tau igjennom. Tauendene ble trukket inn gjennom «vinduet» i hytta og ble betjent herfra. Til den ene stolpen var det festet en falsk falk, laget av trebord og fjær. Denne ble heist til toppen av stolpen og hadde til hensikt å fange interessen til en falk som svevet høyt oppe på jakt etter et bytte. (En konkurrerende falk nesten nede ved bakken kunne bety at her var et bytte.) Til tauet i den andre stolpen var det festet en levende due som fangstmannen holdt i skjul under en helle. Til hytta var det festet en varsler, en liten fugl som ga fra seg et varselskrik når en falk nærmet seg. Når dette skjedde, gjaldt det for fangstmannen å senke den falske falken til bakken, dra den levende dua til toppen av den andre stolpen slik at falken fikk øye på den. Når falken nærmet seg dua, dro fangstmannen dua ned igjen mot et slagnett på bakken. Når falken slo ned på dua, gjaldt det å slå nettet sammen over både falk og due. Dette medførte forhåpentligvis at falken i forsøket på å komme løs, slapp dua. Dermed kom dua levende fra det og kunne brukes om igjen. Antall fugler som ble fanget årlig i Engerdal er usikkert.
Når falkene var fanget, fikk de nebb og klør kuttet og påsatt hetter som stengte for synet slik at de ikke kunne skade hverandre og ble lettere å håndtere. De fikk så en rem om foten og ble bundet til en torvbenk inne i hytta, ytterst mot steinmuren. Her ble de matet med kjøtt og oppbevart inntil fangsttiden var omme og falkoneren kunne forlate stedet med fangsten.
Her kan du lese mer om falkonering.