Utslått er i Engerdal betegnelsen på grasmyrer og sletter ved bekker, også nevnt som «joter». Utslåttene ga et viktig bidrag til vinterfôret og det ble lagt mye arbeid i å pleie dem. På forsommeren ble bekkevann demmet opp og det ble gravd grøfter for å lede vannet innover jotene. Slik ble marka gjødslet. Skulle det bli bra med gras på jotene, måtte det «stelles med vatnet».
Høyet ble oppbevart i vinterhesje eller i ei utløe og ble gjerne hentet med hest og slede i romjula, når det ikke hadde kommet så mye snø enda. Var det lang veg til utslåtten, ble det også satt opp ei slåttbu for hvile og overnatting. En middels stor gard kunne ha mange utløer og slåttbuer spredt over et stort område.
Ettersom disse grasmarkene lå i utmark, måtte de passes slik at beitedyra ikke kom og åt opp graset om sommeren. Dyra ble derfor gjett hele sommeren. Gjeterne var barn. De gjette helst to og to, noen allerede fra 5-6 årsalderen.