Tømmerhogst i meterhøy snø i vegløst terreng var hverdagen for skogsarbeiderne i Engerdal til langt ut på 1950-tallet. For å komme inn til hogstplassen brukte de ski. Ofte bodde tømmerhoggerne i koia i flere uker uten å komme hjem. Koiene var trekkfulle og temperaturen kunne ligge på minus 30 grader. I mellomkrigstida begynte enkelte å engasjere seg i skogsarbeidernes dårlige boforhold, og i 1936 vedtok Stortinget en lov som påla skogeieren å sørge for hensiktsmessige boforhold i skogen. Forskriftene ble ikke satt ut i livet før i 1941, men førte da til raske endringer. Koiene ble skikkelig laftet og isolert av innleide handverkere, og det ble begrensninger på antall personer det var lovlig å huse i hver koie.
-
Før 1941 var det gjerne trangt om plass for skogsarbeiderne Sønnik Andersen/Norsk Skogmuseum
Angelbekkoia
Tømmerkoia fra Angelbekken ved Småsjøvollen ble opprinnelig oppført i Elgålia i 1930-åra. Omkring 1950 ble den flyttet til Angelbekken. I forbindelse med flyttinga ble den ominnredet og fikk et tilbygg i reisverk til tørkerom og matskap. Etter ombygginga tilfredsstilte den forskriftenes krav til ei koie for fem til seks mann. Innvendig ble koia panelt og innredet med senger, sitteplasser, kjøkkenbenk og skap.
Stall og do fra Stor-Jyltingen
Stallen ble først satt opp ved Hølbekken ved Femundsenden i 1945. Oppføringa ble iverksatt som tvangsarbeid for NS-fanger. I 1950 ble stallen flyttet til Stor-Jyltingen. Sammenliknet med staller fra tidlig på 1900-tallet har denne en meget god standard. Samtidig med at stallen ble satt opp i Stor-Jyltingen, fikk dette koieanlegget utedo. Det var en utenkelig luksus tidligere. Doen er bygd i 1950 og sto opprinnelig ved Stor-Jyltingen.