Hopp til hovedinnhold

Spillflåtens betydning i fløtinga i Engerdal

Området rundt Femunden hadde verdifulle skogressurser som særlig Røros kobberverk hadde interesse av. De dype og veiløse skogene var imidlertid vanskelig tilgjengelige. Da utnyttelsen av skogene kom i gang og tømmeret skulle fraktes til kobberdriften på Røros, sørover mot Trysil og østover til Sverige, ble den letteste veien benyttet: Vassdragene. Flere steder ble det også bygd kanaler og tømmerrenner for å flytte tømmeret fra ett vassdrag til et annet, som kanalen ved Feragen. På slutten av 1700-tallet var det også mye fint furutømmer rundt Engersjøen sør i Engerdal. Garder i Trysil som eide skog i dette området, samt oppsitterne i Heggeriset, ved Eidet og Rømoen, drev tømmerdrift her. Langs sjøene måtte karene selv gå langs bredden og trekke tømmerbommene. Etter hvert ble flåter tatt i bruk for lettere å kunne trekke tømmeret over sjøene.

  • Historisk bilde av fløting, viser menn på en spillflåte på Isteren ca. 1920

Flåtene fikk navnet «spillflåte» fordi de hadde et gangspill midt på for å kunne vinde opp (spille inn) slepetauet. Slike flåter ble brukt både på Femunden, Isteren og Engersjøen. De tidligste flåtemodellene ble kalt «okser» på grunn av lange «horn» av tømmeret som de satte inn i bommen og skrudde til med. På denne flåtetypen var bommen liggende. Senere kom flåter med et vertikalt stående spill, slik som den vi har på Blokkodden villmarksmuseum.

Et anker (vanligvis av jern) var festet til enden av slepetauet. Når flåten skulle brukes, ble anker og tau rodd ut i fløteretningen så langt tauet rakk. Tauet kunne være opptil 400 m langt, og det ble for tungt å dra det direkte av spillet mens en rodde. Derfor ble tauet først viklet av spillet og kveilet opp i en stor haug i båten, og kastet uti etter hvert som robåten ble rodd framover. Når hele tauet var ute, ble ankeret sluppet slik at det kunne gi feste i bunnen. Slepetauet kunne nok også være festet til en stein, fjell eller kraftig furu på land eller i et skjær uti sjøen, men da kunne det problematisk å få tømmerbommen forbi festepunktet, særlig hvis en kom for nær innpå. Tømmeret lå samlet i bommer, som var festet til flåten med tau eller kjetting. Vanligvis var det fire mann som gikk rundt spillet og dreide dette rundt ved hjelp av to lange, krysslagte stokker slik at tauet kunne vindes inn. Da enden av tauet var festet til ankeret, ble flåten og tømmerbommen trukket gradvis mot dette. Når flåta var framme ved ankeret, ble det tatt opp og rodd ut på nytt. En annen metode var å slepe selve flåta så langt unna tømmeret som trossa rakk, ankre fast flåta, og så trekke tømmeret etter med gangspillet.

Denne arbeidsoperasjonen måtte som regel gjentas flere ganger før tømmeret var dratt over hele sjøen. Hver gang beveget de seg et «fløtt» eller et «kast» framover mot målet. Noen steder i vassdraget ble små spillflåter kalt «tylt» fordi den var lags av en tylft (12 stk.) tømmerstokker, men størrelsen kunne variere. Oppå stokklaget ble det lagt et slett golv av planker eller bord. Det var også vanlig med et lite ildsted i et hjørne av flåta.

I Bygdebok for Engerdal bind III er oppbyggingen av slike flåter beskrevet:

«Spill-flåtene ble laget av 8-10 grove tømmerstokker med den lengste i midten. De ble holdt sammen av gjennomhogne firkantede tilhogne bjelker, kilet i endene. En grov stokk med jernring øvst og nedst og ca. 1 toms jernbolter slått inn som akse, ble lagret med nedre enden i midtstokken og øvre enden i en buet stokk, festet i bakre enden av midtstokken og avstivet i øvre enden med bjelker ut til midten av flåten. Rundt nedre enden av denne stokken, kallen, var det påspikret 4 «klør» som hindret at bomtrossa gled nedom under innspillingen av bommen. – I passe brysthøgd på kallen var det hogd hol for skyvearmene, vinkelrett på hverandre. Det var plass til to mann på hver side, slik at i alt 8 mann kunne skyve om de hadde stor bom, eller om det var motbør. Ble denne for sterk, måtte de likevel stoppe bak et nes. – Framst på flåten var det en tverrstokk med 2 sterke pinner som «halgat» eller leder for trossa. Denne var en grov manillatrosse et par hundre meter lang. – En fløter passet på med hakeskaftet under innspillingen at trossa la seg i jamne lag rundt kallen. – Når så trossa etter ett «varp» skulle dras av kallen og kveiles i fløtbåten, måtte han bremse så ikke kallen fløy for fort ved å slå mot endene av armene med hakeskaftet. – Så ble trossa rodd ut att til et nytt varp, og enden festet forsvarlig i et tre på stranda. De pleide ofte å synge mens de gikk rundt og skjøv, f.eks. en noe omdiktet steinbryterviser: «Kila på, kila på, lat ei bommen stilla stå, fortare og hardare, så når vi Sjøend snarare,…» (Bygdebok for Engerdal bind III, s. 212f)

På selve Femunden måtte imidlertid spillflåtene tidlig vike for mer moderne metoder. Allerede i 1887 kom den første dampbåten, Fæmund, på vannet, og tømmeret ble slept etter båten i stedet for med flåte og muskelkraft. I 1905 ble den større og kraftigere båten Fæmund II tatt i bruk til å slepe tømmeret. Tømmerbommene som ble slept over sjøen, kunne romme et par tusen kubikkmeter tømmer, og under gunstige forhold kunne båten få med seg to bommer samtidig (Spangen s. 32). Etter at båtene ble tatt i bruk på Femunden, er det bare registrert ett år med bruk av spillflåte i stedet for båt. Dette var i 1913. Motorbåt ble også etter hvert tatt i bruk på Engersjøen, Isteren og sjøer nord for Femund.

Flåtene ble fortsatt brukt på mindre vann og strekninger, som ved Gløten mellom Isteren og Femunden. Ifølge Konrad Bentzen (Spangen s. 36) var 1944 det siste året det ble brukt spillflåte ved Sorken. «Da slepte vi sulfattømmer over Femunden fra Sorken og ut i Gløtsundet», forteller han i et intervju i boka Femundbåtene (Spangen). I Trysilvassdragets skogeierforenings festskrift ved 50-årsjubileet står det at spillflåte ennå er i bruk «til å trekke tømmer ut gjennom Gløten mot Gløtfossen om våren». Dette var i 1966. 1972 var siste året med tømmersleping på Femunden (Spangen s. 33).

Skrevet av Maren Sofie Sandbakk.


Kilder:

  • Spangen, Amund: Femundsbåtene
  • Bygdebok for Engerdal bind III
  • Norsk Skogbruksmuseum: Årbok nr. 13. 1990-1992
  • Vestheim, Øivind: Fløting gjennom århundrer : fløtingas historie i Glomma- og Mjøsvassdraget
  • Trysilvassdragets skogeierforening: Trysilvassdragets skogeierforening og skogen : et festskrift ved 50-årsjubileet 14. august 1966
  • Trysilboka, bind 8


Foto i privat eie, utlånt av Signe Drevsjø