Fangst og bruk av jaktfalk

Den berømte svenske botanikeren og forskeren Carl von Linné foretok sommeren 1734 en reise fra Falun til Røros. Den 20. juli besøkte han to falkefangerleirer på østsiden av Femund. Begge er senere lokalisert og den ene er gravd ut. Fangsthyttene var bygd høyt oppe i fjellet, ikke på toppen, men likevel med god utsikt i alle retninger,slik Linné beskriver det i sin dagbok En Dalaresa. Hytta skulle gå mest mulig i ett med terrenget. Fangstmannen skulle kunne stå rett i hytta. Gjennom åpninger skulle han ha utsyn og kunne betjene tauene som ble brukt under fangsten. Linné fikk se hvordan de utenlandske falkefangerne arbeidet, tegnet anlegget og beskrev fangstmetoden detaljert. Dette er den eneste øyevitnebeskrivelse vi kjenner til av et falkefangstanlegg i bruk.

Falkonering

  • Falkefangerhytte 2
    Rekonstruksjon av falkefangerhytte på Blokkodden villmarksmuseum Trysil Engerdal museum

Man antar at falkonering har sin opprinnelse blant mongolske nomader. Flere kilder tyder på at det ble drevet jakt i Asia med hjelp av falk for ca. 4000 år siden, men jaktmetoden kan være mye eldre. På de store slettene var det vanskelig å komme tilstrekkelig nær byttet til å kunne bruke pil og bue. Man fanget derfor falker og lærte dem opp til fangst av fugl og annet vilt. Kunnskapen om falkonering kom til Europa med de store folkevandringene i det 4. og 5. århundret etter Kristus. Korstogene på 1200- og 1300-tallet spredte kunnskapen videre. Vi kjenner til falk i fangenskap i Norge før år 1000. Gaver mellom konger og fyrster var viktig som tegn på vennskap. Håkon Håkonsson av Norge (1204-1263) var den første nordiske konge som forærte falker til fremmede regenter, blant annet til sultanen av Tunis.

Motesport

På 1500-tallet ble jakt ved hjelp av falk høyeste mote blant fyrster og konger i Europa. Verdien på falker steg og fangstvirksomheten spredte seg blant annet til Norge. På grunn av den økte interessen blant høyere sosiale lag på kontinentet, ble falkefangst en viktig økonomisk virksomhet og rettighetene til falkefangst ble regulert. Kunnskapen om fangst, dressur og utøvelse av jakten var svært etterspurt. Valkenswaard i Nederland ble et berømt opplæringssenter for falkonering.

De franske kongene Franz I og Ludvig XIII hadde 300 falker og en overfalkmester, 15 adelige og 50 falkonerer til å ta seg av dem. Under disse kongene nådde falkejakten sitt høydepunkt i Europa og de utfoldet en nærmest orientalsk luksus på sine jaktreiser. Sjelden viste en fyrste seg offentlig på den tiden uten å ha en falk på hånden eller skulderen. De kongelige segl hadde ofte bilde av falk. Også kvinner lot seg avbilde med jaktfugler. En av korstolene i Lunds Domkyrka prydes av en elegant kledd kvinne med falk på hånden, og det finnes mange flere eksempler på at kvinner eide jaktfalk og deltok i jakt med falk.

Falkefangst i Norge og Norden

Både Gulatingsloven og Frostatingsloven fra ca. år 1100 inneholder bestemmelser for fangst av falk og hauk. Rundt om i verden var mange slags falker brukt til jakt, blant annet vandrefalk, tårnfalk, sakerfalk og dvergfalk, men også hauker og ørner ble brukt. Norge lå under Danmark fra 1300-tallet, og den danske kongen hadde tilgang på falker fra både Norge, Island og Grønland. Etter hvert som etterspørselen i Europa økte utover på 1500-tallet, ble det rift om den norske jaktfalken (gerfalk, geirfalk). Denne arten er en standfugl og fangsten måtte skje i de norske fjell. Vandrefalk er en trekkfugl og ble fanget langs norskekysten i trekktiden.

En betydelig økonomisk virksomhet

Falkefangerne måtte ha lisens og kongen hadde forkjøpsrett på alle fugler som ble fanget. Lisensavgiften ga kongen en betydelig inntekt. Mange bønder langs kysten mente de hadde rett til å drive fangst, og så seg lei på at utlendinger fikk denne inntekten. I innlandet var det mer aksept blant bøndene for at fjellområdene var kongens eie som bøndene bare hadde bruksrett til.

Fra Island ble det i 1764 fanget og sendt til Danmark 210 falker. For å fôre disse etter fanging og på reisen, gikk det med 72 okser, 339 sauer og 65 lam. Dette beskriver de store økonomiske interessene som lå i falkefangsten.

I Sverige er det drevet falkefangst antagelig like lenge som i Norge. Mens de fleste falkefangere i Norge kom fra Nederland, var det nesten bare tyskere som fanget i Sverige.


Falkonering i moderne tid

Sporten gikk etter hver av mote, og det meste av fangsten i Skandinavia tok slutt før 1800, men det forekom i Nord-Norge så sent som i 1870-årene. De fleste land i verden har nå forbud mot fangst av ville rovfugler, men i mange land er selve jakten med hjelp av falk og andre rovfugler ennå tillatt. Dagens falkonering er derfor basert på oppdrett. Kryssing av arter, kjøp og salg skjer i stor stil i mange land, særlig USA, Canada, England, og i flere land i Østen. I Amerika og Europa drives falkonering i dag for oppvisning og som aktivitetstilbud innen reiselivet. Enkelte steder brukes falk til å jage vekk duer og måker fra avfallsplasser og flyplasser.

Framgangsmåte ved fangsten

To stolper på 3-5 meter (lengden er usikker) var reist i en viss avstand fra hytta. I toppen var det hull som man tredde tau igjennom. Tauendene ble trukket inn gjennom «vinduet» i hytta og ble betjent herfra. Til den ene stolpen var det festet en falsk falk, laget av trebord og fjær. Denne ble heist til toppen av stolpen og hadde til hensikt å fange interessen til en falk som svevet høyt oppe på jakt etter et bytte (en konkurrerende falk nesten nede ved bakken kunne bety at her var et bytte.). Til tauet i den andre stolpen var det festet en levende due som fangstmannen holdt i skjul under en helle. Til hytta var det festet en varsler, en liten fugl som ga fra seg et varselskrik når en falk nærmet seg. Når dette skjedde, gjaldt det for fangstmannen å senke den falske falken til bakken, dra den levende dua til toppen av den andre stolpen slik at falken fikk øye på den. Når falken nærmet seg dua, dro fangstmannen dua ned igjen mot et slagnett på bakken. Når falken slo ned på dua, gjaldt det å slå nettet sammen over både falk og due. Dette medførte forhåpentligvis at falken i forsøket på å komme løs, slapp dua. Dermed kom dua levende fra det og kunne brukes om igjen. Antall fugler som ble fanget årlig i Engerdal er usikkert. 

Når falkene var fanget, fikk de nebb og klør kuttet og påsatt hetter som stengte for synet slik at de ikke kunne skade hverandre og ble lettere å håndtere. De fikk så en rem om foten og ble bundet til en torvbenk inne i hytta, ytterst mot steinmuren. Her ble de matet med kjøtt og oppbevart inntil fangsttiden var omme og falkoneren kunne forlate stedet med fangsten.