Fangstgraver

Fangstgraver var i tidligere tider en vanlig metode for fangst av rein, elg og hjort, samt større rovdyr. I fangstgraver for rein har den opprinnelige dybden vært cirka 2 meter, mens elggravene var cirka 2,5 meter djupe. Fangstgraver for rein finner en i høyfjellet. I skogområdene, spesielt på Østlandet, kan en mange steder finne fangstgraver med en diameter på mellom 4 og 6 meter. Disse ble benyttet til elgfangst.

I elggravene var det benyttet en trekonstruksjon av liggende tømmer, ofte halvklovninger. Dette hindret at jord og stein raste ned i grava og ga også grava vertikale vegger, noe som hindret elgen i å komme seg opp. Veggene har ikke alltid hatt full høyde, og i en del tilfeller finner en i bunnen av gravene spor etter vertikalt stilte stokker som var spisset som spyd. Når dyret falt i grava ble det spiddet.

Mest sannsynlig har fangst med dyregraver vært drevet helt siden steinalderen her i landet. I vikingtida og første del av middelalderen har fangstsystemer av denne typen vært brukt i stor stil. Mye av denne virksomheten falt bort i forbindelse med Svartedauden, men kom i bruk igjen senere i betydelig mindre omfang. Både rein- og elggraver har vært brukt i synkende tall fram til inn på 1700-tallet. Når en går i fjell- og skogdistrikter er det fortsatt ikke uvanlig å se gamle dyregraver. I høyfjellet kan en finne rektangelformete hull med steinvegger, mens en i skogområder kan komme over runde groper i jorda. Et kjennetegn ved elggraver i skog er at de i de aller fleste tilfeller har en lav jordvoll rundt selve gropa. Ettersom trekonstruksjonene har råtnet, har jord og stein delvis fylt igjen hullet som så har fått form som en trakt.