Hopp til hovedinnhold

Fangstgraver

Fangstgraver var i tidligere tider en vanlig metode for fangst av rein, elg og hjort, samt større rovdyr. I fangstgraver for rein har den opprinnelige dybden vært cirka 2 meter, mens elggravene var cirka 2,5 meter djupe. Fangstgraver for rein finner en i høyfjellet. I skogområdene, spesielt på Østlandet, kan en mange steder finne fangstgraver med en diameter på mellom 4 og 6 meter. Disse ble benyttet til elgfangst.

I elggravene var det benyttet en trekonstruksjon av liggende tømmer, ofte halvklovninger. Dette hindret at jord og stein raste ned i grava og ga også grava vertikale vegger, noe som hindret elgen i å komme seg opp. Veggene har ikke alltid hatt full høyde, og i en del tilfeller finner en i bunnen av gravene spor etter vertikalt stilte stokker som var spisset som spyd. Når dyret falt i grava ble det spiddet.

Mest sannsynlig har fangst med dyregraver vært drevet helt siden steinalderen her i landet. I vikingtida og første del av middelalderen har fangstsystemer av denne typen vært brukt i stor stil. Mye av denne virksomheten falt bort i forbindelse med Svartedauden, men kom i bruk igjen senere i betydelig mindre omfang. Både rein- og elggraver har vært brukt i synkende tall fram til inn på 1700-tallet. Når en går i fjell- og skogdistrikter er det fortsatt ikke uvanlig å se gamle dyregraver. I høyfjellet kan en finne rektangelformete hull med steinvegger, mens en i skogområder kan komme over runde groper i jorda. Et kjennetegn ved elggraver i skog er at de i de aller fleste tilfeller har en lav jordvoll rundt selve gropa. Ettersom trekonstruksjonene har råtnet, har jord og stein delvis fylt igjen hullet som så har fått form som en trakt.

Museum24:Portal - 2024.05.16
Grunnstilsett-versjon: 2