Kølmile og kølbrennerkoie

Kølbrenning foregår i såkalte kølmiler der en kunne ha kontroll på tilgangen av oksygen. Kølmilene kunne være oppbygd på forskjellige måter. En vanlig miletype (reismile) besto av grov og spinklere ved satt opp på ende, den grovere innerst, spinklere ved ytterst og med småved på toppen. Det hele ble dekket med torv, bortsett fra en smal åpning ved bakken for lufttilførsel. Mila ble tent gjennom en liten åpning i torvlaget på toppen. Denne åpningen ble tettet igjen når brenningen var kommet godt i gang. Mila skulle bare gløde. Hvis den ble antent eller sloknet, måtte kølbrenneren regulere lufttilgangen. Hvis ei mile brant opp, var det et stort tap. Det gikk med ca. 4 m3 mileved for å få 1 lest eller 12 tønner køl. Miler med omkrets på 12 favner skulle normalt gi 360 tønner (= 30 lester). Sommerbrent mile ga oftest mer enn vinterbrent. 

På Blokkodden er det registrert et titall store kølmilebotner. Alle er sirkelrunde og måler ca 11 meter i diameter som var det vanlige i alle områder tilknyttet Rørosverket. En antar at kølmilene her ble brent rundt midten av 1700-tallet. En kan se rester etter to kølmilebotner like ved koia.

Å brenne en mile tok fra et par døgn opptil to–tre uker, avhengig av størrelsen. Mila måtte passes dag og natt, og kølbrennerne sov på skift. De holdt til i kølbrennerkoier under dette arbeidet. Koiene var svært enkle og ble ikke tatt vare på. De ble brukt kanskje bare en gang. Det er ikke funnet rester av kølbrennerkoier på Blokkodden, men det finnes tufter etter slike koier mange steder ellers i Engerdal. Fire stolper er reist og bundet sammen i toppen. Kløvde stolper er reist mot dette skjelettet og dekt med never og torv. På hver side av en gravd midtgang er det plass for en brisk. Innerst er en mur (peis) som er flyttet hit fra Gammelkølhøgstan ved Lillebo. Koia skulle plasseres i passe avstand fra mila og slik at kølbrennerne kunne holde øye med mila fra døråpningen.