Lassbæreren (lastetraktor) gjorde sitt inntog i skogbruket utover 1970- og 1980-tallet. Samtidig ble hogstmaskinene så kostnadseffektive at de konkurrerte ut de tradisjonelle skogsarbeiderne. For å øke produktiviteten og økonomien i manuelt skogsarbeid ble det derfor utviklet nye metoder for hogst og samling av tømmeret. Samtidig ble det utover 1980-tallet et sterkt fokus på forebyggende helsearbeid i skogsarbeidet. Statskog avdeling Femund var ledende i dette arbeidet.
«Systemhogst» ved bruk av arbeidsbenker ble vanlig. Ved å bruke mindre trær som «arbeidsbenk» slapp man å arbeide lavt ned mot bakken og nede i snøen under kvisting og kunne i stedet stå oppreist med motorsaga i hoftehøyde. Dette var mer effektivt og reduserte samtidig belastningen på rygg og muskulatur.
Ved å utnytte vektstangprinsippet kunne en i tillegg flytte hele trestammer uten store anstrengelser. Dette gjorde det enklere å samle tømmeret i «tømmerstrenger» og på den måten gjøre det raskere for lassbæreren å lesse opp og frakte ut tømmeret. Lassbæreren kan stå midt i hogstvegen og lesse opp tømmeret som ligger lett tilgjengelig på begge sider av traktoren.